Alzheimers sykdom er en primær degenerativ hjernesykdom av ukjent etiologi med karakteristiske nevropatologiske og nevrokjemiske kjennetegn. Lidelsen begynner vanligvis snikende og utvikler seg sakte, men jevnt over flere år.

Demens ved Alzheimers sykdom med debut før fylte 65 år, med relativt rask forverring og markerte multiple forstyrrelser i høyere kortikale funksjoner.

Demens ved Alzheimers sykdom med debut etter fylte 65 år, vanligvis sent i 70-årene eller senere, med langsom progresjon og med hukommelsessvikt som viktigste kjennetegn.

Vaskulær demens er en følge av hjerneinfarkt som skyldes karsykdom, herunder hypertensiv karsykdom i hjernen. Infarktene er vanligvis små, men har kumulativ virkning. Tilstanden debuterer vanligvis sent i livet.

Utvikler seg raskt etter en rekke slag som skyldes trombose, emboli eller blødning i hjernen. I sjeldne tilfeller kan ett enkeltstående større infarkt være årsaken.

Begynner gradvis etter en rekke forbigående iskemiske episoder som fører til en opphopning av infarkter i hjerneparenkymet.

Omfatter tilfeller med hypertensjon i sykehistorien og områder med iskemisk ødeleggelse i den dype hvite substansen i hjernens hemisfærer. Hjernebarken er vanligvis intakt, og dette står i motsetning til det kliniske bildet, som kan ligne svært mye på demens ved Alzheimers sykdom.

Tilfeller av demens som skyldes, eller som antas å skyldes, andre årsaker enn Alzheimers sykdom eller karsykdom i hjernen. Demensen kan debutere når som helst i livet, men sjelden i høy alder.

Progressiv demens med debut midt i livet, kjennetegnet ved tidlige, langsomt progredierende personlighetsforandringer og sosial dysfunksjon, fulgt av svekkelse av intellekt, hukommelse og språkfunksjoner, med apati, eufori og noen ganger ekstrapyramidale fenomener.

Progressiv demens med omfattende nevrologiske tegn, som skyldes spesifikke nevropatologiske forandringer som antas å skyldes overførbart agens. Debuterer vanligvis midtveis eller sent i livet, men kan inntreffe når som helst i voksen alder. Forløpet er subakutt, og fører til døden innen 1-2 år.

Demens som opptrer som del av en omfattende degenerasjon av hjernen. Lidelsen blir overført ved ett enkeltstående autosomalt dominant gen. Symptomene viser seg typisk først i 30- eller 40 års alder. Progresjonen er langsom, og fører vanligvis til døden innen 10-15 år.

Demens som utvikler seg under forløpet av konstatert Parkinsons sykdom. Ingen spesielle kliniske særtrekk er hittil påvist.

Demens som utvikler seg under forløpet av aids, og som ikke lar seg forklare ved noen annen sykdom eller tilstand som forekommer samtidig.

Syndrom med markant svikt i korttids- og langtidshukommelse, mens umiddelbar erindring er bevart. Svekket evne til å lære nytt stoff og desorientering med hensyn til tid. Konfabulering kan være et uttalt fenomen, men persepsjon og andre kognitive funksjoner, inkludert intellekt, er vanligvis intakte. Prognosen avhenger av forløpet av den underliggende lidelsen.

Organisk hjernesyndrom med uspesifikk årsak, som kjennetegnes av samtidig forstyrrelse av bevissthet og oppmerksomhet, persepsjon, tenkeevne, hukommelse, psykomotorisk atferd, følelsesliv og søvn-våkenhets-rytme. Varigheten er skiftende, og alvorlighetsgraden varierer fra mild til svært alvorlig.

Tilstander som oppfyller kriteriene ovenfor, men som utvikler seg under forløpet av demens (F00-F03).

Delirium av annen og blandet opprinnelse

Omfatter forskjellige psykiske lidelser som årsaksmessig er knyttet til hjernefunksjonsforstyrrelse som skyldes primær hjernesykdom, systemisk sykdom som påvirker hjernen sekundært, eksogene giftige (toxiske) substanser eller hormoner, endokrine forstyrrelser eller andre somatiske lidelser.

Forstyrrelse med vedvarende eller tilbakevendende hallusinasjoner, vanligvis visuelle eller auditive, som opptrer ved klar bevissthet, med eller uten sykdomserkjennelse. Hallusinasjonene kan videreutvikles til vrangforestillinger, men disse vil ikke dominere det kliniske bildet, og innsikten kan være bevart.

Tilstand kjennetegnet av nedsatt (stupor) eller økt (eksitasjon) psykomotorisk aktivitet i tilknytning til katatone symptomer. De psykomotoriske forstyrrelsene kan veksle mellom stupor og eksitasjon.

Lidelse der vedvarende eller tilbakevendende vrangforestillinger dominerer det kliniske bildet. Vrangforestillingene kan være ledsaget av hallusinasjoner. Symptomer som minner om schizofreni, som bisarre hallusinasjoner eller tankeforstyrrelser, kan være til stede.

Lidelser kjennetegnet ved endring i stemningsleie eller affekt, vanligvis ledsaget av endring i det generelle aktivitetsnivået i depressiv, hypoman, manisk eller bipolar retning (se F30-F38), men som oppstår som følge av organisk lidelse.

Lidelse kjennetegnet ved de viktigste symptomene på generalisert angstlidelse (F41.1), panikklidelse (F41.0), eller en kombinasjon av begge, men som oppstår som følge av organisk lidelse.

Lidelse kjennetegnet ved delvis eller fullstendig tap av normal integrasjon mellom erindringer om fortiden, identitetsbevissthet, umiddelbare sanseinntrykk og kontroll av kroppsbevegelser (se F44.-), men som oppstår som følge av organisk lidelse.

Lidelse kjennetegnet ved følelsesmessig inkontinens eller labilitet, trettbarhet og tretthet, og en rekke ubehagelige fysiske fornemmelser (f eks svimmelhet) og smerter, men som oppstår som følge av organisk lidelse.

Lidelse kjennetegnet ved hukommelsessvikt, lærevansker og svekket evne til å konsentrere seg om en oppgave lenger enn i korte perioder. Det foreligger ofte en uttalt følelse av psykisk tretthet ved intellektuelle oppgaver, og innlæring oppleves subjektivt som vanskelig, selv når den er objektivt vellykket. Ingen av disse symptomene er så alvorlige at diagnosen demens (F00-F03) eller delirium (F05.-) kan stilles. Diagnosen skal bare stilles i tilknytning til en spesifisert legemlig sykdom, og ikke hvis noen av de psykiske lidelsene eller atferdsforstyrrelsene som er klassifisert i F10-F99 er til stede. Lidelsen kan inntreffe før, samtidig med eller etter en lang rekke infeksjoner og legemlige sykdommer, både i hjernen og systemisk, men det foreligger ikke nødvendigvis direkte holdepunkter for påvirkning av hjernen. Lidelsen kan skilles fra postencefalittisk syndrom (F07.1) eller postkommosjonelt syndrom (F07.2) ved annen etiologi, færre og som regel mildere symptomer, og vanligvis kortere varighet.

Personlighets- eller atferdsforandring som skyldes følgetilstand etter aktuell sykdom, skade eller dysfunksjon i hjernen.

Forstyrrelse kjennetegnet ved betydelig forandring av premorbid atferdsmønster, spesielt uttrykt i følelser, behov og impulser. Svikt i kognitive funksjoner og tenkeevne, samt endret seksualatferd kan også være del av det kliniske bildet.

Uspesifikke og skiftende atferdsendringer etter gjennomgått virusencefalitt eller bakteriell encefalitt. Tilstanden er reversibel, til forskjell fra organisk personlighetsforstyrrelse.

Syndrom etter hodeskade (vanligvis med bevissthetstap), og som omfatter en rekke forskjellige symptomer, som hodepine, svimmelhet, tretthet, irritabilitet, vansker med konsentrasjon og utførelse av intellektuelle oppgaver, hukommelsessvikt, søvnløshet og redusert toleranse for stress, følelsesmessig belastning eller alkohol.