Lidelse kjennetegnet av bevisst vekttap som fremkalles og vedlikeholdes av pasienten. Lidelsen forekommer hyppigst hos tenåringsjenter og unge kvinner, men tenåringsgutter og unge menn kan også rammes, likeledes prepubertetsbarn og kvinner frem til menopausen. Lidelsen er forbundet med en spesifikk psykopatologi, der frykt for fedme og lubben figur er påtrengende og overdimensjonert. Pasientene fastsetter en lav idealvekt på seg selv. Det foreligger vanligvis underernæring av varierende alvorlighetsgrad, med sekundære endokrine og metabolske forandringer og forstyrrelser av kroppsfunksjoner. Symptomene omfatter innskrenket valg av matsorter, overdreven trening, selvfremkalte brekninger og defekasjoner og bruk av appetittdempende midler og diuretika.

Lidelser som oppfyller noen av kjennetegnene ved anorexia nervosa, men der det samlede kliniske bildet ikke gir grunnlag for den diagnosen. Samtidig som det foreligger markert vekttap eller vektreduserende atferd kan ett av kardinalsymptomene, som amenoré eller sterk frykt for å bli fet, mangle. Denne diagnosen skal ikke stilles ved en påvist somatisk lidelse forbundet med vekttap.

Syndrom kjennetegnet av gjentatte anfall med overspising og overdreven opptatthet av kontroll over kroppsvekten. Dette leder til et mønster med overspising som etterfølges av oppkast eller bruk av avføringsmidler. Lidelsen har mange felles symptomer med anorexia nervosa, bl a overdreven opptatthet av figur og vekt. Gjentatte brekninger gir lett elektrolyttforstyrrelser og fysiske komplikasjoner. I sykehistorien er det en episode med anorexia nervosa måneder eller år tidligere.

Lidelser som oppfyller noen av kjennetegnene ved bulimia nervosa, men der det samlede kliniske bilde ikke gir grunnlag for den diagnosen. Eksempelvis kan det foreligge gjentatte anfall med overspising og overforbruk av avføringsmidler uten markert vektforandring, eller den typiske overopptattheten av figur og vekt kan mangle.

Overspising som følge av belastende livshendelser, som tap, ulykker, fødsel osv.

Gjentatte episoder med oppkast som inntreffer ved dissosiative lidelser (F44.-) og ved hypokondrisk lidelse (F45.2), og som ikke bare skyldes lidelser klassifisert i andre kapitler. Denne underkategorien kan også brukes i tillegg til O21.- (unormalt mye oppkast i svangerskapet) når følelsesmessige faktorer er dominerende årsakfaktor ved gjentatt kvalme og oppkast i svangerskapet.

I mange tilfeller er søvnforstyrrelser et symptom ved en annen psykisk eller somatisk lidelse. Hvorvidt en søvnforstyrrelse hos en pasient er en uavhengig lidelse eller bare en manifestasjon av en annen lidelse som klassifiseres annet sted i dette eller andre kapitler, må bestemmes på grunnlag av klinisk bilde og forløp, såvel som behandlingsmessige betraktninger og prioriteringer på tidspunktet for konsultasjonen. Hvis søvnforstyrrelsen er en av hovedplagene og oppfattes som en lidelse i seg selv, skal de følgende kodene generelt brukes sammen med andre diagnoser som beskriver den psykopatologi og patofysiologi som foreligger i hvert enkelt tilfelle. Denne kategorien omfatter bare de søvnforstyrrelsene der følelsesmessige årsaksfaktorer anses å ha primær betydning, og som ikke skyldes identifiserbare somatiske lidelser som klassifiseres annet sted.

Tilstand med utilfredstillende kvantitet eller kvalitet på søvnen. Tilstanden må vare ved over tid og omfatte innsovningsvansker, vansker med å forbli sovende eller for tidlig oppvåkning. Insomni er et vanlig symptom ved mange psykiske og somatiske lidelser, og skal bare klassifiseres her i tillegg til den grunnleggende diagnosen dersom insomni dominerer det kliniske bildet.

Hypersomni er definert som en tilstand preget av overdreven søvnighet på dagtid, søvnanfall (som ikke kan forklares med for lite søvn) eller langvarig overgang til fullt våken tilstand etter oppvåkning. Hvis somatiske årsaksfaktorer er fraværende, blir tilstanden vanligvis forbundet med psykiske lidelser.

Manglende synkronisering mellom personens egen søvn-våkenhetsrytme og omgivelsenes rytme, og som resulterer i klager over insomni eller hypersomni.

Tilstand av endret bevissthet der fenomener knyttet til søvn og våken tilstand foreligger samtidig. Under en søvngjengerepisode står individet opp av sengen, gjerne i den første tredelen av nattesøvnen, går rundt, men viser lavt nivå av oppmerksomhet, reaksjonsevne og motoriske ferdigheter. Hendelsen huskes vanligvis ikke etter oppvåkning.

Nattlige episoder av ekstrem skrekk og panikk forbundet med intense skrik, motorisk uro og autonome reaksjoner. Individet setter seg opp eller står opp, gjerne i den første tredelen av søvnen, med et redselskrik. Ofte styrter han eller hun mot døren som i forsøk på å unnslippe, skjønt rommet forlates sjelden. Hendelsen huskes dårlig eller ikke (vanligvis bare som ett eller to fragmentariske mentale bilder).

Drømmeopplevelser fulle av angst eller frykt. Drømmeinnholdet blir husket i detalj. Drømmeopplevelsen er svært levende og omfatter vanligvis trusler mot liv, trygghet eller selvfølelse. Samme eller lignende tema kommer ofte igjen i marerittene. Under et typisk anfall foreligger autonome reaksjoner, men ingen merkbare skrik eller motorisk uro. Ved vekking blir personen raskt klar og orientert.

Seksuelle dysfunsjoner omfatter det som hindrer et individ i å delta i seksuell aktivitet på den måten han eller hun selv ønsker. Seksuell respons er en psykosomatisk prosess, og både psykiske og somatiske prosesser inngår vanligvis i årsakskjeden som fremkaller seksuell dysfunksjon.

Tap av seksuell lyst er det primære problemet, og det er ikke sekundært til andre seksuelle vansker som ereksjonssvikt eller dyspareuni.

Muligheten for seksuelt samvær fremkaller tilstrekkelig frykt eller angst til at seksuell aktivitet unngås (seksuell aversjon), eller normal seksuell respons og orgasme opptrer uten tilhørende glede (manglende seksuell glede).

Hovedproblemet hos menn er ereksjonssvikt (vansker med å få og opprettholde nødvendig ereksjon for å gjennomføre et samleie). Hovedproblemet hos kvinner er tørrhet i skjeden.

Manglende evne til å kontrollere ejakulasjonen tilstrekkelig til at begge parter har glede av den seksuelle kontakten.

Kramper i bekkenbunnsmuskulaturen som omgir skjeden (vagina) slik at åpningen lukkes og innføring av penis blir enten umulig eller smertefullt.

Dyspareuni (smerter under samleie) forekommer både hos kvinner og menn. Tilstanden kan ofte skyldes lokal patologi og skal da klassifiseres som slik. Denne koden skal bare brukes hvis det ikke foreligger primær ikke-organisk seksuell dysfunksjon (f eks vaginisme eller tørrhet i skjeden).

Denne gruppen omfatter bare psykiske forstyrrelser som debuterer innen seks uker etter fødsel, og som ikke oppfyller kriteriene for andre lidelser i kapittel V, enten fordi det ikke foreligger nok informasjon, eller fordi det anses å foreligge spesielle kliniske tilleggsforhold som gjør klassifikasjon annet sted urimelig.

Denne kategorien skal brukes for å kode psykologiske eller atferdsmessige faktorer som kan ha spillt en viktig rolle i utviklingen av somatiske lidelser klassifisert i andre kapitler. Psykiske forstyrrelser som følge av somatiske lidelser er gjerne lette, men ofte langvarige (f eks bekymring, følelsesmessige konflikter eller engstelse), og gir ikke i seg selv grunnlag for noen av diagnosene i dette kapitlet.

Bruk hvis mulig tilleggskode for å angi tilknyttet somatisk lidelse.

Et vidt spekter av legemidler inngår her. De viktigste gruppene er: a) psykotrope ikke-avhengighetsskapende legemidler (f eks antidepressiva), b) avføringsmidler og c) smertestillende håndkjøpspreparater (f eks acetylsalicylsyre og paracetamol).

Vedvarende bruk av disse stoffene fører ofte til unødvendig kontakt med helsevesenet og kan ha skadelige fysiske effekter. Forsøk på å fraråde eller forby bruk av et stoff blir ofte møtt med motstand, for avføringsmidler og smertestillende midlers vedkommende, til tross for advarsler om somatiske skader som nedsatt nyrefunksjon eller elektrolyttforstyrrelser. Selv om pasienten er sterkt motivert for å ta stoffet, utvikler det seg ikke avhengighets- eller abstinenssymptomer som beskrevet i F10-F19 for psykoaktive stoffer.