Alvorlige forstyrrelser i individets personlighet og atferdsmønster som ikke er en direkte følge av sykdom, skade eller annen affeksjon av hjernen eller av annen psykisk lidelse. Forstyrrelsene er nesten alltid forbundet med betydelige personlige problemer og sosiale vanskeligheter. De første tegn kommer til uttrykk i barndom eller ungdom, og fortsetter gjennom voksen alder.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved overdreven følsomhet for krenkelser, manglende tilgivelse ved fornærmelser, mistenksomhet og tilbøyelighet til å forvrenge erfaring ved å oppfatte andres nøytrale eller vennlige handlinger som fiendtlige eller hånlige. Tilbakevendende ubegrunnede mistanker angående ektefellens eller partnerens seksuelle troskap, og en kamppreget og innbitt holdning til personlige rettigheter er vanlig. Overdreven følelse av egen betydningsfullhet, og overdreven selvhenføring forekommer ofte.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved tilbaketrekning fra følelsesmessig, sosial og annen kontakt med andre mennesker, med preferanse for indre fantasiliv, individuelle aktiviteter og introspeksjon. Individet har begrenset evne til å uttrykke følelser og til å oppleve glede.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved likegyldighet for sosiale forpliktelser og uttalt mangel på forståelse for andres følelser. Det foreligger stor diskrepans mellom atferd og gjeldende sosiale normer. Atferden er ikke særlig påvirkelig av negative erfaringer, herunder straff. Pasienten har lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggresjonsutbrudd, herunder voldshandlinger. Det er en tendens til å bebreide andre, eller til å gi plausible rasjonaliseringer for den atferden som bringer pasienten i konflikt med samfunnet.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved en klar tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende. Pasienten har en tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Det foreligger også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende atferd, særlig hvis impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. To typer kan skilles ut: den impulsive typen, som hovedsakelig kjennetegnes ved manglende følelsesmessig stabilitet og impulskontroll, og den ustabile typen, som i tillegg kjennetegnes ved forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier, kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile interpersonelle forhold, og ved en tendens til selvdestruktiv atferd, herunder selvmordshandlinger og -forsøk.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved overfladiske og labile følelser, selvdramatisering, teatralske fakter, overdrevne følelsesuttrykk, suggestibilitet, egosentrisitet, selvmedlidenhet, mangel på hensyn til andre, lett sårbare følelser, og vedholdende søking etter anerkjennelse, spenning og oppmerksomhet.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved usikkerhet, perfeksjonisme, overdreven samvittighetsfullhet, kontroll og opptatthet av detaljer, stahet, forsiktighet og rigiditet. Det kan inntreffe påtrengende og uønskede tanker eller impulser mindre alvorlige enn de som sees ved obsessiv-kompulsive lidelser.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved følelse av anspenthet, engstelse, usikkerhet og mindreverd. Pasienten har en kontinuerlig lengsel etter å bli likt og akseptert, er overfølsom for avvisning og kritikk og har reduserte personlige tilknytninger. Det er tendens til å unngå visse aktiviteter ved tilbøyelighet til å overdrive potensielle farer og risikomomenter i dagligdagse situasjoner.

Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved vedvarende passiv tillit til at andre personer tar de store og små avgjørelsene i livet for en, sterkt frykt for å bli sviktet, følelse av hjelpeløshet og inkompetanse, passiv ettergivenhet for andres og eldres ønsker, og liten evne til å møte dagliglivets krav. Mangelen på livskraft kan vise seg på både intellektuelle og emosjonelle områder, og tendens til å overlate ansvaret til andre foreligger ofte.

Denne kategorien omfatter personlighetsforstyrrelser som for pasienten ofte er plagsomme, men som ikke viser de spesifikke mønstre beskrevet under forstyrrelsene i F60.-. Som følge av dette, er ofte forstyrrelsene i denne kategorien vanskeligere å diagnostisere enn forstyrrelser i F60.-.

Forstyrrelser i voksen personlighet hos individer uten tidligere personlighetsforstyrrelser, etter eksponering for katastrofale eller voldsomme, langvarige påkjenninger, eller etter alvorlige psykiske lidelser. Denne kategorien skal bare brukes når det foreligger holdepunkter for at det har inntruffet en klar og vedvarende forandring av individets mønster for oppfatning, omgang med og tenkning om omgivelsene og seg selv. Personlighetsforandringen må være betydelig og forbundet med maladaptiv og lite fleksibel atferd som ikke var til stede før den patogene hendelsen. Forandringen skal ikke være en direkte manifestasjon av en annen psykisk lidelse eller en residualtilstand etter en tidligere lidelse.

Vedvarende personlighetsforandring, som har vært til stede i minst to år, og som er resultat av en katastrofal livshendelse. Hendelsen må være så ekstrem at det ikke er nødvendig å vurdere personlig sårbarhet for å forklare den dyptgående virkningen på personligheten. Lidelsen kjennetegnes ved en fiendtlig eller mistroisk holdning til verden, sosial tilbaketrekning, følelse av tomhet eller håpløshet, fremmedfølelse og kronisk følelse av å være »på tuppa« ved konstant å føle seg truet. Posttraumatisk stressforstyrrelse (F43.1) kan gå forut for denne typen personlighetsforandring.

Personlighetsforandring som har vedvart i minst to år, og som kan knyttes til påkjenningen ved å ha en alvorlig psykisk lidelse. Forandringen kan ikke forklares ved en tidligere personlighetsforstyrrelse, og må skilles fra residualschizofreni og andre tilstander med manglende helbredelse fra en forutgående psykisk lidelse. Lidelsen kjennetegnes ved en overdreven avhengighet av, og krevende holdning til, andre mennesker. Overbevisning om å ha blitt forandret eller stigmatisert ved lidelsen fører til manglende evne til å etablere og opprettholde nære og tillitsfulle forhold til andre mennesker. Andre kjennetegn er sosial isolering, passivitet, reduserte interesser, redusert engasjement i fritidsaktiviteter, vedvarende klager over å være syk (ofte forbundet med hypokondre påstander og sykdomsatferd), dysforisk og labilt stemningsleie (som ikke skyldes en nåværende eller forutgående psykisk lidelse med gjenværende stemningssymptomer), og langvarige vansker med sosial og yrkesmessig fungering.

Visse atferdsforstyrrelser som ikke kan klassifiseres i andre kategorier. Disse atferdsforstyrrelsene kjennetegnes ved gjentatte handlinger som mangler rasjonell motivering, som ikke kan kontrolleres og som generelt skader både pasientens og andres interesser. Pasienten forteller at atferden er forbundet med handlingsimpulser. Årsaken til disse lidelsene er ukjent. De blir klassifisert sammen på grunnlag av deskriptive fellestrekk, og ikke fordi de har andre viktige forhold felles.

Lidelsen består i hyppige, gjentatte episoder med spilling som dominerer pasientens liv slik at sosiale, yrkesmessige, materielle og familiemessige forhold skades.

Lidelse kjennetegnet ved gjentatte ildspåsettelser, eller forsøk på dette, av eiendom eller andre ting uten noe klart motiv, og ved en vedvarende opptatthet av emner knyttet til ild og brann. Denne atferden er ofte forbundet med følelser av økende spenning før handlingen og intens opphisselse umiddelbart etterpå.

Lidelse kjennetegnet ved gjentatt sviktende kontroll over impulser til å stjele ting uten tanke på eget bruk eller økonomisk vinning. Tingene blir i stedet kastet, gitt bort eller samlet opp. Denne atferden er ofte forbundet med økt følelse av spenning før, og følelse av tilfredsstillelse under, og like etter, handlingen.

Lidelse kjennetegnet ved merkbart hårtap som følge av gjentatt manglende kontroll av impulsen til å nappe ut hår. Nappingen er vanligvis forbundet med økt spenning før, og lettelse eller tilfredsstillelse etter handlingen. Denne diagnosen skal ikke brukes hvis det på forhånd foreligger en hudlidelse, eller hvis hårnappingen er en følge av vrangforestillinger eller hallusinasjoner.

Andre typer av vedvarende gjentatt mistilpasset atferd som ikke er sekundær i forhold til en kjent psykisk lidelse, og der det synes som om pasienten gjentatte ganger ikke greier å moststå impulsene til denne atferden. Det foreligger en prodromalfase med spenningsøkning, og følelse av lettelse når handlingen utføres.

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Behov for, og glede ved, tidvis å kle seg i det motsatte kjønns klær, men uten noe ønske om mer permanent kjønnsskifte eller kirurgisk kjønnskonvertering, og uten at seksuell opphisselse er det primære i forbindelse med å kle seg slik.

Lidelse som debuterer i tidlig barndom (og alltid i god tid før puberteten), kjennetegnet ved et vedvarende og intenst ubehag ved eget kjønn, sammen med et ønske om (eller insistering på) å tilhøre det annet kjønn. Det foreligger vedvarende opptatthet av klærne og aktivitetene til det annet kjønn, samt avsky for individets eget kjønn. Diagnosen krever en dyptgående forstyrrelse av den normale kjønnsidentiteten. Denne koden skal ikke brukes ved bare »gutteaktig« atferd hos jenter og »jenteaktig« atferd hos gutter. Kjønnsidentitetsforstyrrelser hos individer som har nådd, eller som går inn i, puberteten, skal ikke klassifiseres her, men under F66.-.

Et ikke-levende objekt blir brukt som stimulus for å oppnå seksuell opphisselse og tilfredsstillelse. Mange fetisjer har relasjon til menneskekroppen (f eks klær eller fottøy). Andre vanlige eksempler på fetisjer er materialer som gir en særlig virkning ved syn eller berøring (f eks gummi, plastikk eller lær). Fetisjene varierer i sin betydning for individet. I noen tilfeller tjener de bare til å øke den seksuelle opphisselsen som oppnås på vanlige måter (f eks ved å få partneren til å bruke en spesiell påkledning).

Individet kler seg som det annet kjønn for å oppnå seksuell opphisselse og for å skape inntrykk av å være en person av motsatt kjønn. Fetisjistisk transvestittisme skilles fra transseksuell transvestittisme ved sin klare forbindelse med seksuell opphisselse og et sterkt ønske om å fjerne klærne når orgasme er oppnådd og den seksuelle opphisselsen avtar. Forstyrrelsen kan forekomme i en tidlig fase i utviklingen av transseksualisme.

Gjentatt eller vedvarende tendens til å blotte kjønnsorganene for fremmede (vanligvis av motsatt kjønn) eller for personer på offentlig sted uten å invitere til, eller ha noe ønske om, nærmere kontakt. Personen føler vanligvis, men ikke alltid, seksuell opphisselse på tidspunktet for blottingen, som vanligvis etterfølges av onani.

Gjentatt eller vedvarende tendens til å kikke på personer som utøver seksuell eller intim aktivitet, som avkledning. Kikkingen foregår uten at personene som blir kikket på er klar over det. Handlingen fører vanligvis til seksuell opphisselse og onani.

Foretrukket seksualobjekt er barn i førpubertetsalder eller tidlig pubertetsalder: gutter, jenter eller begge kjønn.

Preferanse for seksuell aktivitet som innebærer å påføre andre mennesker smerte, ydmyke dem eller undertrykke dem. Hvis individet foretrekker å bli utsatt for slik handling, kalles det masochisme, og hvis individet foretrekker å utøve handlingen, kalles det sadisme. Ofte blir et individ seksuelt opphisset av både sadistiske og masochistiske aktiviteter.

I noen tilfeller foreligger det hos samme person mer enn én forstyrrelse av seksuelle objektvalg, uten at noen av dem får forrang. Den vanligste kombinasjonen er fetisjisme, transvestittisme og sadomasochisme.

En rekke andre mønstre for seksuelle objektvalg og aktiviteter, inkluderer obskøne telefonoppringninger, seksuell opphisselse ved å gni seg mot mennesker i trengsel på offentlig sted, seksuelle aktiviteter med dyr, og bruk av strangulering eller anoksi for å forsterke den seksuelle opphisselsen.

Pasienten lider under usikkerhet omkring sin kjønnsidentitet eller seksuelle legning, noe som fører til angst eller depresjon. Dette forekommer oftest hos ungdommer som er usikre på om de har homoseksuell, heteroseksuell eller biseksuell legning, eller hos individer som etter en periode med tilsynelatende stabil seksuell orientering (ofte i et langvarig parforhold), opplever at deres seksuelle legning forandrer seg.

Kjønnsidentiteten eller den seksuelle legningen (heteroseksuell, homoseksuell, biseksuell eller prepubertal) er ikke usikker, men individet ønsker at den var annerledes fordi den har ført til psykiske eller atferdsmessige forstyrrelser. I noen tilfeller vil individet søke behandling for å endre legning.

Kjønnsidentiteten eller den seksuelle legningen (heteroseksuell, homoseksuell eller biseksuell) skaper vanskeligheter med å etablere og opprettholde et forhold til en seksualpartner.

Somatiske symptomer forenlige med, og opprinnelig forårsaket av bekreftet somatisk forstyrrelse eller lidelse, blir overdrevet eller forlenget som følge av pasientens psykiske tilstand. Pasienten er vanligvis plaget av smerte eller dysfunksjon, og er opptatt av sine bekymringer (ofte velbegrunnede), for muligheten av langvarige eller progredierende smerter eller dysfunksjon.

Pasienten simulerer gjentatte ganger symptomer uten åpenbar grunn og kan gå så langt som til å skade seg selv for å produsere symptomer og tegn. Motiveringen er uklar og muligens indrestyrt i den hensikt å komme i sykerollen. Lidelsen er ofte forbundet med markerte forstyrrelser i personlighet og forhold til andre mennesker.